Stingray Delta:
02.07.2007:
Dette prosjektet begynte vel egentlig for 15år siden eller noe.. Det var i min spede RC-begynnelse at jeg fikk låne en haug med gamle "Model Airplane News" (MAN) blader.. Det bladet har eksistert siden krigen eller noe, og selger faktisk fortsatt like gamle modellflytegninger. Men modellen jeg falt mest for den gangen var en kul flygende vinge / delta "Stingray Delta" fra desember nummeret i 1984. Konstruert av en kar som heter Steve Gray:
Og her er teksten fra www.rcstore.com: Stingray Delta .40
Steve Gray's rugged, snappy design is easy to build and delivers sizzling aerobatic performance.
WS: 56 in.; L: 26 in.; engine: .35 to .45; 1 sheet
PRICE: $19.95
fsp12842
Faktisk så er bildet jeg tilfeldigvis fant på hjemmesiden til et russisk modellflyblad (2006) ikke en nybygd modell av Deltaen, men bare et fargefoto fra den originale konstruksjonsartikkelen i MAN fra 1984:
Problemet var at å bygge en slik modell fra scratch på den tiden var en dårlig ide.. Jeg klarte knapt å lande de enkleste trainere.. Så det ble liggende "noen" år før jeg bestilte tegningen våren 2004.
Slik ser tegningen ut:
I løpet av alle disse årene hadde jeg glemt at vingen hadde isoporkjerner... Trodde jeg husket at den var spantebygget. Å skjære ut isoporkjerner hadde jeg aldri gjort før. Resultatet var at tegningen igjen fikk hvile til høsten 2004. Jeg fikk da overtalt flykompisen Bosse til å bygge en maken sammen med meg, og da var vi igang! Store mengder isopor (hvit vanlig) i 10cm tykkelse ble kjøpt inn på Maxbo.
04.07.2007:Testflyvninger med ny versjon av deltaen går fremover. Så nå må jeg bli ferdig med gammel historie, slik at jeg kan rapportere
det som faktisk skjer nå! Ikke så komplisert å bygge denne deltaen, men utfordringen var disse isoporkjernene.. Men varmetråd
ble kjøpt hos Clas Ohlson, og denne ble spent stramt opp på en gammel glassfiber bue (pil og bue, anno 1975..). Strømforsyning
ble koblet til i hver ende av varmetrådene, og passende strøm kjørt i tråden. Da var det som å skjære med varm kniv i smør..
Fester bare en profil i hver ende av isopor blokka, så er det bare å føre tråden over. Bosse og jeg skar ut 3 vingesett på noen
timer. Flere typer lim for planking med balsa ble testet ut, vinneren er et kontaktlim som heter "Southern's Sorghum". Dette
limet er laget for oppgaven og selges hos Norwegian Modellers.
Bosse bygde sin med senter finne (uten sideror), og jeg ville teste ut winglets. Bygde disse til å ta av under transport. Her er
bilder:
Her er min Stingray Delta, trukket i Monokote. Motor er en OS .46FX:
Her Bosse sin Stingray Delta, trukket i Oracover som er delvis lakket. Motor er OS .40LA:
Neste gang blir det litt om de skrekkelige jomfruturene for to år siden...
15.07.2007:
Så tilbake til to triste episoder, våren for 2 år siden:
Begynner med min Stingray.. Alt klart for takeoff, FX-46 snurrer en 11x7, og litt reflex er lagt inn i elevons (dvs litt høyderor
som skal være nødvendig/gunstig på en flygende vinge). Tyngdepunktet er uten fuel på tanken plassert helt etter tegningen. Har
også sjekket tyngdepunktet geometrisk, og det er dead on. Er veldig spent på effekten av winglets, og manglende senterfinne.
Dette betyr i praksis at yaw stabilisering blir dårlig ved lav hastighet, da winglets ikke ligger i propellens luftstrøm. Til
gjengjeld er det samlede arealet av winglets ca det dobbelte av den originale finnen. Og winglets vil nok redusere tip drag i
den forstand at de vil blokkere luftstrømmen som kommer fra undersiden og opp (overtrykk/undertrykk) og skaper lufthvirvler
på de relative brede tippene. Det var teorien i hvertfall..
Takeoff: Modellen steg med en farlig høy angrepsvinkel og jeg måtte nulle ut all opp-reflex med trimmen, så der røk den påstanden
at reflex er et must (vingen ER symmetrisk, og den har ingen washout!). Tok så en pen sakte sving i enden av stripa, ene vingen
droppet, stall, spiral-of-death, forsøkte å gi gass for å komme ut av spiralen, motoren stoppet, krasj rett i en stor stein men
nesa først. Til og med motoren ble "beyond repair", og det sier litt om skadene på modellen. Har dessverre ingen bilder, men det
var et trist syn. Omtrent samlet flytid: 30sekunder!
Så Bosse sin Stingray:
Hans Stingray hadde en LA-40 som snurret en 10x6 tror jeg, samme tyngdepunkt. Hans modell hadde senterfinne (uten ror) i henhold
til tegningen. Takeoff: Ekstremt lite motorkraft til å få modellen i bevegelse, men med list og lempe tok modellen til slutt av.
Modellen fløy kjempebra et par runder, så en forsiktig landing!! Flott, alt fungerte som det skulle!!! Så en ny takeoff, og etter
to runder så sluttet modellen å svare på kommandoer fra senderen fløy i en pen sirkel, lavere og lavere. Når den møtte bakken var
det med et brak! Har arkivert vraket, men det er ikke beyond repair. Årsaken var sannsynligvis en defekt mottaker batteripakke i
modellen.
Konklusjonen den gangen var at Bosses modell med finne fløy bra, men kunne godt hatt litt mer power. Om Wingletene mine bidro til
dødsspiralen visste vi ikke. Prosjektet ble så lagt på is en stund. Min modell ble over de neste to årene modifisert og reparert,
for så å fly igjen i sommer.
Stingray Delta Mk2:
Den første utgaven måtte ha en diger blyklump i nesa for å balansere riktig, og var nok litt undermotorisert med en .46FX. Jeg lagde
derfor en ny senterseksjon i balsa som inneholdt rom til tanken og firewall med motorbukk. Motor ble valgt til OS FS.70 firtakter.
Den liker godt å snurre en 12x6-7propell, men det blir i lengste laget, og subber i bakken. Noen har en gang sagt at for å konvertere
til 3-blader, skal man gå ned et hakk på diameter, og øke et hakk på stigning. Master Airscrew 11x7 3-blader ble derfor kjøpt inn fra
Tower. Hadde foreløpig ikke limt fast senterseksjonen, og monterte tank, motor, propell, spinner (spesial 3-blad spinner fra Goldberg)
og greier, midlertidig. Skjøv så senterseksjonen til riktig posisjon slik at flyet balanserte riktig. Limte den så inn der med epoxy,
og slapp da blyet. Det var vel omtrent eneste store endringen, bortsett fra ganske mye reparasjon da..
Etter to år på hvilehjem/service så da Stingrayen slik ut:
Litt dårlig bilde i lufta, men den ser spesiell ut:
Så jomfrutur Mk2:
Hadde litt nerver før takeoff, siden jeg har brukt litt vel mye tid på dette prosjektet.. Men det var ikke noe å grue seg for, den
rullet av gårde med bra fart, og måtte gi litt ekstra mye høyderor på elevons for å få den til å rotere. Det er litt uvant med
haleløse fly at man må gi litt ekstra høyderor for takeoff. Men modellen staller ikke lett og tåler høy klatrevinkel bra. Roll
og loop gikk helt flott, og low-passer med høy nese ser fint ut! Så landing, heller ikke noe spesielt, merket bare at den var
ganske ustabil i siderorsplanet med motoren på tomgang og med høy nese. Det skyldes nok at wingletene ikke har så stor effekt
ved lav lufthastighet, og ikke får de noe hjelp av luftstrømmen fra propellen heller. Så ikke noe særlig til det ved takeoff,
men da trakk jo motoren bra og stabiliserte nok mye på den måten.
Så fikk vi en strålende ide (hmm egentlig Bosse sin ide da, hehe), kanskje disse wingletene ikke har så mye betydning for
siderorstabilitet? Kanskje de bare lager drag? De er jo til å skru av, som tenkt så gjort, ny takeoff.. Merket alt
i 2 meters høyde at noe var alvorlig galt. Har aldri opplevd et fly som var helt ustabilt i siderorsplanet, før nå. Det
gikk rett og slett ikke an å fly det, så jeg landet det litt hardt i trærne nede ved bekken. Hmm.. da lærte vi det! Må
ha en eller annen form for yaw stabilisering på fly.. Litt småbulker i vingen, men ikke noe alvorlig. I dette øyeblikk
er Stingray Delta gjenstand for ny oppgradering til Mk3, her er liste over endringer:
1: Reduserer winglets høyde med ca 50%, sparer litt vekt slik, og ettersom de klart har en effekt, beholder vi litt av disse.
2: Monterer en senterfinne, med sideror, som følger samme servo som styrer nesehjulet nå.
3: Monterer en liten sub-finne under flyet (dvs. under sideroret), slik at når flyet har høy angrepsvinkel og finnen delvis
er blindet ut av flyet, så kan sub finnen virke litt yaw stabiliserende. Har ikke ror på denne, men kunne trekke sideroret
helt ned til denne og feste det i sub finnen også. Ville vært det beste, bare den ikke subber nedi ved landing med høy nese..
Må se litt på det.
4: Monterer en liten piezo gyro på sideroret (og nesehjulet), får da automatisk yaw kompensering.
Målet er å få flyet til å bli helt yaw stabilt ved sakte flukt med ganske høy angrepsvinkel. I litt motvind skal flyet nesten
kunne lande vertikalt… Vi får nå se på det da… Kunne muligens være nyttig da med to gyroer til, på roll og pitch planet, som
kunne aktiveres ved landing.. Men det blir vel muligens Mk4 det..
Det går fremover med Stingray Delta Mk3! Har gjort alle deler treferdige, og tapet disse fast.. Valgte å la sideroret gå helt ned til sub-finnen under, tror ikke det vil subbe ved takeoff eller landing.. Har laget masse hull i alle flater, for å spare litt vekt. Gyro er installert, og ny egen nesehjul servo er montert. Det forrige systemet for nesehjulkontroll var mildt sagt "sloppy". Senterservoen bak som tidligere styrte nesehjulet, skal nå styre sideroret. Gyro styrer sideror og nesehjul. Gyroen er den sorte "klumpen" på sideveggen, i servorommet. Bilder:
Så var det å trekke dette, og montere alt sammen på flyet. Og fikse litt på vingeskadene, så MK3 jomfrutur... 22.06.2008:
I dag fikk Stingray Delta Mark 3 sin etterlengtede jomfrutur. Alle endringer som beskrevet tidligere var gjort:
- Redusert høyde på "winglets"
- Høy finne på oversiden, med sideror
- Liten sub-finne under, med sideror
- Piezo gyro på nesehjul og sideror
- Utallige "små fikser"
Har ikke rukket å reparere skader i framkantlist, fra siste eksperiment/krasj. Da er Ducttape og glassfibertape kjekt å ha
liggende. Hadde planer om å bygge inn landingslys fra billige led-lommelykter der skaden er. Sikkert kult å komme inn for
landing med lysene på, ved litt sen flygning på Luke! Men det får komme senere! Men nå bilder:
Subfinne/sideror:
Top view:
Lukeenga i dag:
Så hvordan fløy den? Takeoff gikk på skinner, så begynte problemene, skrekk og gru.. Den var ekstremt følsom, flikket rundt
og la seg over på rygg i lav høyde over tretoppene... Fikk den ned med nød og neppe, ingen skader heldigvis.. Reduserte
utslagene betraktelig på elevons, både som balanseror og høyderor, samt sideror, fra 100% til 75%. Fjernet også gyroen
fra sideror og nesehjul, nytt forsøk! Da gikk alt så meget bedre. Den flyr grasiøst og majestetisk ! Looper og roller
som bare det, men det skjedde noe rart når jeg forsøkte en invertert halv cuban eight. Da flikket den rundt, som på første
turen. Tror venter med sånne manøvre til jeg kjenner modellen litt bedre. Landing, litt hardt, skal til neste gang montere
en servosaver på nesehjulservoen, for å spare giret.
Den tredje turen var den beste, nå var alt som det skulle, bortsett fra at nesehjulservoen har fått problemer med giret.
Ellers er flyet nå en drøm å fly, må trene litt på landinger. Har lyst til å komme inn med høy nese, og LANDINGSLYS, hehe!
Virkningen av sideroret er marginalt, spørs om dette er nødvendig i det hele tatt.. Og da også spørsmål om jeg gidder å ha
gyro i flyet. På neste tur skal jeg prøve litt med og uten gyro, for å finne ut om denne stabiliserer noe i det hele tatt.
Gårdagens turer med Stingray Delta Mk3 på Luke, ble filmet, og nå er filmen redigert og lastet opp til YouTube. Følg linken og nyt en fin høstdag på Luke! 26.11.2008:
Da er Stingray Delta parkert for vinteren, og jeg har flg. plan for oppdateringer/forbedringer til Mk4 gjennom vinteren:
1: Den beste effekten av gyroen som jeg har sett til nå er at den er flott på takeoff. Vi har noen små dumper/søkk som går
på tvers av stripa på Lukeenga, og gyroen hjelper godt til og kompenserer når nesehjulet treffer disse på takeoff. Om det er
nesehjulet som gjør jobben eller sideroret er jeg usiker på, kanskje en kombinasjon. Uansett, den gamle piezo gyroen gikk i
stykker rett før denne videoen ble tatt, og ble koblet ut. Det sees det tydelig at flyet får store problemer på takeoff når
det passerer de ekle dumpene, så ny (og bedre) gyro ligger klar til montering.
2: Den neseleggen får skikkelig juling, mye på grunn av mine til tider harde landinger.. Har derfor kjøpt inn "the real thing"
fra Tower, nemlig Fults doble neselegg, i riktig størrelse. Mer presist og mer solid enn denne blir det bare ikke.
3: Haleløse fly er ganske følsomme på riktig tyngdepunkt. Har lest litt teori rundt balansering av Deltaer og flygende vinger,
og skal balansere den geometrisk en gang til. Flyet har en ekkel tendens til å flikke på toppen av en loop, nesten uansett hvor
forsiktig jeg er med høyderoret (dvs elevons), og selv om jeg entrer loopen med bra fart. Jeg har stolt blindt på tyngdepunktet
på tegningen fra 1984, og kanskje det er korrekt. Eller kanskje ikke... Det skal finnes ut av!
4: Diverse små-skader etter sesongen krever ganske mye jobb, og omtrekking..
5: Har skaffet til veie et par billige (kr.29) led-lykter fra Clas Ohlson, som jeg tenkte å lage noen kule landingslys med..
Disse har 9 ekstremt sterke hvite lysdioder, og er perfekte å lage landingslys av. Tøft å ha landingslys styrt fra en bryter
på senderen da..
Det er en skade på framkantlista på akkurat passende sted på ene vingehalvdelen, og lager en tilsvarende skade på motsatt side.
Planen er å lage et litt skala landingslys som ligger senket inn i framkanten på vingen, i en liten ramme av balsa. Fester så
en halvtynn klar plastplate over, som jeg fester med bittesmå treskruer. Vingen er med isoporkjerne, planket med balsa, og den
har en ganske solid balsa framkantlist.
Siden jeg uansett skal ta av betrekningen akkurat her, legger jeg samtidig passe tynne ledninger inn under vingeplankingen.
I "kroppen" legger jeg et felles batteri, laget av batteriholderen fra den ene lommelykten. Tre AAA batterier snappes inn i
batteriholderen. Bruker så en onboard-glow-switch eller noe annet jeg har liggende, til å skru strømmen av og på til lampene,
via en ledig kanal.
Har et veldig klart bilde av dette i hodet, men spørs om det blir like fint i praksis.. Så det blir litt å drive med,
bilder kommer etter hvert..
Så er Stingray Delta Mk4 underveis på byggebordet.
Begynte med å erstatte den Dubro neseleggen med Fults dobbel neselegg. Den er bare helt flott!! Aldri mer noe annet på fly
jeg bygger med neselegg!! Koster litt mer, men er også 1000ganger mer solid enn selv den beste single neseleggen som Dubro
leverer. Og den er bra i seg selv! Og forresten, neselegger som følger med ARF modeller uansett merke kaster jeg rett i søpla.
Det går for understell av pianotråd generelt. Når dette blir produsert i fjerne Østen, brukes rett og slett ikke bra nok metall.
Det er mykt, minner litt om margarin som har stått ute i sola en stund.. I hvert fall etter mine til tider harde landinger ;).
Her er opprinnelig Dubro neselegg:
Og her er et par bilder av Fults doble neselegg:
Så landingslys, det mest unødvendige er ofte det mest morsomme ;).. Hvis noen har kjøpt de billige lyktene fra Clas Ohlson, er det bare å skru av toppen, skru ut led modulen med en nebbtang fra innsiden. Jeg loddet to stykker i parallell til en felles batteriboks (også fra lykten). + er i midten på led modulen, - er ringen rundt kanten av kortet. Disse lyser helt sinnsykt bra, se bilder:
Så er det å rive av litt betrekning på framkanten av vingen, fikse skader, og lage led innsatser. Vet ikke om jeg skal bruke reflektoren som følger med lykten. Disse led lampene har ikke så mye strølys til sidene, de er rimelig godt fokusert fremover. Kan evt lime litt Alu-folie inn i led-boksen.
08.02.2009:
Det går sakte framover med Stingray Mk4.. Har også funnet ut at jeg må bytte toppen på OS FS70 Surpassen. Etter en midair med
Bosse for noen år siden med denne motoren, er gjengestykket til potta ødelagt. Så nå lekker det ut mye olje og gris der..
Modellen blir fort ødelagt av det der, så ny topp må på plass før våren..
Men fikk en spennende ide, og det må jo bli Mk5..! Winglets er jo avtagbare, og ideen går ut på å lage "vinge forlengelser"
der winglets er festet nå. Og på disse nye vingetuppene skal det være servo og "Dragrudders", eller "Clamshell Controls"
som det også kalles. Med disse vil jeg nok kunne fjerne finnen (og winglets) helt, og kunne ha eneste yaw control ved hjelp
av drag rudders. Gyro har jeg allerede på den kanalen, så det eneste jeg muligens bør tenke på alt nå er å få noen ledninger til
fremtidige servoer ut dit.
Ser for meg at disse nye vingemodulene er løse (ellers er det vanskelig å få den med i bilen), bare å plugge i en servoledning og
stramme to skruer. Og kunne jo da også legge inn noen lysdioder i vingetuppene, dvs rødt og grønt? Ser for meg at lengden
kan være 20-25cm på disse løse modulene, laget i planket isopor? Fjerner jo en servo, finne, sideror og winglets, så
vekttillegget bør ikke bli mye. Litt bly har det også endt opp med å være på subfinnen, og dette kan jo også da fjernes.
Da blir det en "skikkelig" flygende vinge, uten vertikale stabilisatorer.. Cool?? Stoor blir den også..
Men tilbake til virkeligheten, det er Mk4!
Driver nå og fikser tidligere skader i framkanten. Dette var skader fra tidligere forsøk uten noen vertikal stabilisator..
Men det var uten Dragrudders også da.. Slik ser den ut nå:
28.06.2009:
Da var Mk.4 endelig ferdig! Her er flyet på operasjonsbordet! Ny framkantlist er på plass og nye isoporkjerner tilpasses. Snart bare plankingen igjen:
Skader i vingen reparert, sparklet og pusset. Litt Frankenstein, men det blir snart usynlig under trekket:
Da jeg skulle skjære ut åpninger i framkantlisten/vingen til landingslys ble jeg litt betenkt.. På grunn av vinklingen og vingens tykkelse, ble det noen kjempebiter som skulle skjæres ut.. Og i god KISS ånd (Keep It Simple Stupid), valgte jeg en enklere løsning. Jeg loddet tre av lysdiodene fra Clas Ohlson-lykta i serie på et VeroBoard, og limte denne til en 1mm glassfiberplate. Festet hele greia med tynn metalltråd til den doble Fults neseleggen. For at ledningen ikke skulle bli ødelagt av olje og greier, krympet jeg krympestrømpe rundt. Ledninger går inn sammen med fuelslanger, og ender opp i en servostyrt bryter og et 9V batteri. Det trengs ingen seriemotstand, siden 3 slike i serie gir en akkurat passe strøm ut av 9V batteriet. Og bra lys ble det også!
Har laget en elektronisk bryter, men den manglet en komponent, så jeg satte sammen en servo og mikrobryter i full fart:
Motoren har fått ny topp og pusset potte :) Nå ser den nesten ny ut :)! Har sjekket geometrisk balansepunkt, og det så bra ut.
Futaba FASST mottaker er plassert i lokket, Ny GWS Gyro er plassert i sideveggen. Gyroen styrer neshjulet og sideroret. Det begynner å bli ganske fullpakket i the "Avionics Compartment"..:
Jomfrutur Mk.4 på Lukeenga:
Hadde egentlig ikke nerver i det hele tatt, siden jeg har flydd modellen mye tidligere.
Var egentlig mest spent på om jeg hadde fått motoren riktig sammen i forbindelse med bytte av toppen :).. Motoren startet lett som før,
og gikk som en klokke (også som før). Syntes motoren virket litt sprekere enn tidligere, og det kan muligens ha med at ventilklaringen
var ganske for stor før jeg byttet toppen??.. kombinasjonen av den doble Fults nesehjulsleggen og gyro på nesehjulet, gjorde den mye mer
stabil på takeoff. Fikk mange turer, og fikk også øvd mer på å komme innmed høy nese under landing. Kult! Og siden været var litt grått
var det en morsom effekt å lande og lowpasse med lys på!! :)
Burde fått tatt en liten filmsnurr også.. Kommer nok etter hvert :).
Ingen videre endringer på denne nå før evt. Mk.5, med dragrudders, og uten finne :)) Men det er i såfall i 2010..
05.03.2010:
Planlegging av Mk.5, dvs løsning med dragrudders (dvs clamshell-controls) og uten finne/sideror, er så smått i gang.
Har lagt opp et klipp av Northrop YB-49 fra begynnelsen av 50-tallet (fra filmen The War of the Worlds) til Videoalbumet, et lite forbilde for Mk.5: YB-49 The Flying Wing.
Og her er en YouTube link som beskriver blant annet clamshell-controls i YB-49, anbefaler å ta en titt: The Wing Will Fly.
Denne YouTube snutten har noen kopiert fra en film som heter "The Wing Will Fly", som er mer omfattende og handler om Jack Northrop og hans
solide tro på at framtidens fly ville være flygende vinger. YB-49 var i 1950 noen tiår før sin tid, og ble forkastet
av US Air Force, til fordel for den gammeldagse Convair B-36 "Peacemaker", som langdistanse bomber. Man kan jo si at Jack fikk sin revansje i forbindelse med Northrops B-2 "Spirit" bombefly, som kjent er verdens dyreste og mest avanserte fly, og det er en flygende vinge!
Uansett, denne filmen har jeg i sin helhet på VHS (ja jeg har fortsatt fire VHS kassetter, og denne er en av disse). Si fra hvis noen har utstyr for å konvertere
denne til DVD for meg :)). Jeg har faktisk gått til det skritt å kjøpe selve flight-håndboka fra 40-tallet, som pilotene i YB-49 brukte. Ganske
gøyal lesning. Der står det i detalj hvordan landingsprosedyren skal utføres, litt å lære :).